Her har jeg en fin fin hjemmeside og har ikke vært inne å formidlet noe som helst på et helt år. Det er ganske kleint! Det betyr ikke at det ikke har skjedd noe for det har det jo i massevis. Det er et antiklimaks å komme hjem etter et slikt eventyr som et friåret på reise er og for all fremtid kommer jeg sannsynligvis til å klype meg i armen for å tro at det virkelig har skjedd... Tiden etter jeg kom hjem må sies å ha vært relativt fattig på utenlandsreiser - kun et tur med ferja til Kiel - og det teller ikke.. Eneste som teller er i såfall at jeg da har satt mine føtter på tysk jord! Forresten.... jeg var kanskje over svenske grensa en liten tur i fjor sommer...til Ronja Røverdatter-land i Fjellbäcka!

Vinteren ble tilbragt i en nærmest dvalelignende tilstand. Delvis i sjokk med forpliktelser som ny jobb, bil og leilighet - dette kalles også et normalt liv, og delvis stor frustrasjon i forhold til om det kan være nødvendig å frivillig bo i et land preget av så høy grad av mørke over så lang tid. Men så kom solen endelig tilbake.. Vi begynner å smile, kanskje sier vi hei til vilt fremmede, vi trekker ut av varmedressen og etter litt tid forsvinner den vinterbrune fargen. Omgivelsene forandrer seg i en slik fart at noen nesten ikke kan bevege seg utendørs på ukesvis - men jommen meg blir det fint når knoppene springer og gresset grønnes! Da våger jeg å påstå at vi bor i et av verdens vakreste land...hvertfall når sola skinner:)

Men, egentlig aner jeg ikke hva jeg snakket om - siden jeg knapt har vært nord for Trondheim... Besøkte Tromsø en gang, men ankom med fly så det er et lite stykke upløyd mark i mellom der...

Begynte å tenke litt på jdet for noen år siden, sikkert sånn ca rundt 30 års krisa, så jeg har så smått startet et aldri så lite - MISSION NORGE også! Og dette er absolutt noe jeg akter å formidle noe om...Så langt har jeg fått med meg Rallarvegen og brevandring på Blåisen - i strålende solskinn, Besseggen - feil vei og i motvind og vært på fjellskitur i Tafjord-fjella/Sunnmørsalpene i all slags vær.

Til uka skal jeg og Hilde reise på en liten vestlandsjourney - m/Trollstigen, jordbærbygda Valldal, Geiranger, Stryn, Briksdalebreen og Slogen som reisemål!

God kveld!

Mira og jeg var tidlig oppe for å ta bussen som vi hadde booket til Siem Reap. Men, når vi kom til oppmøtested fortalte de oss at bussen allerede hadde gått. Vi hadde fått oppgitt feil tidspunkt. Etter en liten diskusjon fikk vi en plass på en buss halvannen time senere, så da var det bare å sette seg å vente og spille Idiot. Utvilsomt det mest spilte kortspillet på denne turen.

Vi ble plukket opp av en minibuss og der traff vi Daniel fra Tyskland og Rob fra Holland som også skulle til Siem Reap. Bussturen tok 6 timer innlagt et par stopp før vi var fremme. Da stuet vi oss sammen, fire mennesker og fire sekker på en tuk-tuk og startet jakten på bosted. Valget falt til slutt på Village Garden Guesthouse. Populært sted med en bar på taket. Der ble vi boende i seks dager.

Jeg skulle også treffe igjen Jasmin som jeg reiste sammen med i Sør-Amerika. Vi hadde avtalt å treffes i Siem Reap og jeg skulle sende henne en melding på Facebook, måtte bare bortom resepsjonen for å få navnet på gjestehuset. Der ligger en bok med navnet på alle som har sjekket inn og av alle gjestehus hun har å velge i, hadde hun jammen meg sjekket inn på samme sted. Så da var det bare å gå å banke på døra og høre om hun ville være med å dele tremannsrom med A/C.

Forventningen var store til Angkor Wat som er den store attraksjonen i Siem Reap. Du kan velge å kjøpe dagspass, tre-dagerspass eller ukespass for å besøke templene. Vi valgte tre-dagerspass og hadde tre påfølgende dager med tempelglåming foran oss.

Dag 1 - Angkor Wat, Bayon, Ta Prom og solnedgang v/Phnom Bakkheng

Vi hadde en lat morgen og satte oss på tuk-tuken for å dra å se på templer klokken 09.30. Det var Daniel, Mira, Jasmin og meg. Vi betalte 4 dollar hver for å ha en tuk-tuk til å kjøre oss rundt hele dagen. Vi startet med Angkor Wat som selvfølgelig er den største turistmagneten av alle. Hva kan jeg si, det var flott og stort og perfekt, men det var andre steder som imponerte meg mer. Neste stopp, Bayon var fascinerende med 216 ansiktsformasjoner. Ta Phrom var Miras favoritt og kan sammenlignes med Preah Khan som Jasmin og jeg besøkte på dag tre. Det var mindre folk og var det første templet vi så med trærne som vokste oppe på tempel-ruinene. Vedlikeholdsarbeidet her begrenser seg til det som må til for at det ikke skal være noen fare å oppholde seg der. Vi avsluttet dagen på Phnom Bakkeng som er et utrolig populært sted å se solnedgangen, så vi var ikke akkurat ensomme. Du kan se Angkor Wat herfra men det var ganske langt unna. Vi nøt solnedgangen og dro tilbake til byen. Første tempel-dag var unnagjort og det var ingen tempel-overdose å spore.

Dag 2 - Soloppgang på Pre Rup, Banteay Srei og Kbai Spean
Det er to ting som må gjøres når du besøker Angkor. Se solnedgang og soloppgang ute ved templene. Så dag to var vi oppe kl. 04.15 for å rekke ut til templene til soloppgang. Pre Rup var stedet og vi kom dit akkurat i tide, kunne til og med vært der litt før. I det fjerne kunne vi høre sang fra en landsby eller Angkor Wat. En bra start på dagen.

Etterpå reiste vi med tuk-tuken vår til templene langt unna. Banteay Srei og Kbal Spean. Disse ligger cirka 50 og 70 kilometer utenfor Siem Reap. Vi startet med Kbal Spean som vi hadde fått anbefalt av ei venninne av Mira. Etter frokost dro vi i gang med en halvtimes spasertur (1.500 meter) i regnskogen for å komme frem til elven. Bare det var en opplevelse i seg selv. Kbal Spean er ikke et tempel men utskjæringer på steinene i elven. Noe vi ikke helt hadde fått med oss når vi kom dit så vi ble litt skuffet over omfanget med det samme. Men, når vi fikk med oss en guide som visste oss de forskjellige utskjæringene som skjulte seg ble vi imponert. Utvilsomt best å se når det er lite vann i elva som det var da vi var der. Så tuslet vi tilbake og dro til Banteay Srei. Templet var bygget i rød stein og var flott men også veldig populært og det var mange folk der når vi kom dit. Men, hvis du virkelig er en morgenfugl vil det være et fantastisk sted å se ved soloppgang. Ved å stå opp så tidlig blir du gjerne litt trøtt utpå dagen så kl. 12 var vi fornøyd og dro hjem å sov i tre timer.

Dag 3 - Banteay Kdei, Ta Keo, Preah Khan, Neak Pean, Ta Som og solnedgang ved Angkor Wat
Jasmin og jeg våknet tidlig og bestemte oss for å dra på sykkeltur. Leie av sykkel for en dag var 1 dollar. Vi var klare klokka 07.15, da hadde vi også spist frokost. Vi hadde pakket kamera, dagbok, lesestoff og Ipod og målet var å finne det perfekte stedet hvor vi kunne slappe av noen timer. Preah Khan var hovedmålet og stedet vi hadde forventninger til. Vi tråkket i vei og det tok ikke lang tid før vi var overbevist om at å oppleve Angkor med sykkel var en god idè. Varmen på denne tiden er intens, men med flatt terreng og brisen når vi syklet var det ganske behagelig. Vi stoppet ved Banteay Kdei og Ta Keo på veien før vi kom til Preah Khan. Dette var et fantastisk sted, men av en eller annen grunn var det ikke veldig mange folk der. For meg var dette det fineste templet av alle. Det var trær som krevde tilbake sitt terretorie og spredte røttens sine utover templet og var i ferd med å sluke det. Steinblokker hadde falt ut og steder lå det tårn av steiner, som gjorde at du fikk følelsen at stedet var urørt fordi det ikke var perfekt. Her ble vi i tre timer, satt og skravlet, skrev dagbok, spiste litt og utforsket ruinene. Helt supert!

Etterpå syklet vi videre litt på måfå og fikk anbefaling om å se Neak Penh. Historien sier at dette er et av de helligste stedene hvor syke ble brakt for å kureres fra sykdom i det hellige vannet. Siden vi var der rett før regntiden var hele innsjøen tørrlagt.
Så kom sulten og vi måtte finne oss litt lunsj og gud bedre, vi ble overfalt av 6-7 jenter som skulle selge inn sin families restaurant. Måtte bare stoppe å gå av sykkelen. Her var det bare å forhandle på pris før du velger et sted. Nok engang ble jeg imponert over engelskkunnskapene. Det de forteller er at de må betale for å gå på kveldsskole for å lære engelsk. På restauranten vi spiste var det to søstere hvor den eldste hadde lært engelsk ca et år og den minste i tre måneder. De kunne snakke mye. Andre fortalte at de hadde lært engelsk gjennom å snakke med turister.

Etter lunsj dro vi videre til Ta Som hvor hovedattraksjonen er et forvokst tre som nærmest har slukt en tempelpassasjen. Også et sted som ikke så mange drar til da det ligger et lite stykke fra Angkor Wat og tuk-tuk sjåførene gjerne omtaler det som steder som ligger “to far away”. Så syklet vi tilbake til Angkor Wat, så solnedgangen før vi dro tilbake til Siem Reap. Vi hadde da unnagjort “The Grand Tour” som er 26 kilometer og det var en fantastisk dag!

Det var tempeldagene, de andre tre dagene var i hovedsak hviledager hvor vi ikke gjorde så mye annet enn å ordne praktiske ting, spise god mat på Blue Pumkin eller Dead Fish. Dead Fish er en artig restaurant bestående av masse plattinger og de har også over 20 levende krokodiller som de oppbevarer i restauranten. Så da har jeg sett krokodiller også. Vi falt også pladask for fruktshakene til de lokale selgerne på gata, fantastisk gode til under en dollar. Og som en bonus var middagen til en dollar også veldig god. Ellers surret vi litt rundt på nattmarkedet og fikk massasje fra Seeing Hand-massørene her også!

Vi bestemte oss for å bli i Phnom Penh en ekstra dag istedet for å reise direkte til Siem Reap. Og denne dagen ble virkelig et av høydepunktene i Kambodsja eller kanskje for hele turen. Ikke for at alt var opplevelser til å bli glad av, men fordi det traff meg rett i hjertet. Det var to ting jeg ønsket å gjøre: Besøke Toul Sleng Museum og Killing Fields i Choeung Ek rett utenfor Phnom Penh.

Vi leide en tuk-tuk for hele dagen med en sjåfør som hadde “eat your eggs or I’ll break your legs” printet på t-skjorta si. Først dro vi til Toul Sleng Museum. Frem til 1975 var dette en ungdomsskole men ble omgjort til det største tortur-fengselet i Kambodsja av Pol Pot og Khmer Roughe da de kom til makten. Fengselet fikk navnet S-21.(Security Prison 21).

Vi gikk inn i de tidligere klasserommene som var omgjort til fengselceller. Rommene var store og inneholdt kun en stålseng, noen hadde treplanker i stedet for stål som “madrass”. Det var stenger for å feste føttene og en liten boks for naturens nødvendigheter. På veggene var det bilder av utsultede kropper lenket til sengene. Det var en atmosfære, så sterk, så trist at det var vanskelig å holde tårene tilbake. Rom etter rom var fylt med bilder av mennesker som ble torturert og drept her eller fraktet til Killing Fields i løpet av de 3 årene, 8 månedene og 20 dagene Khmer Roughe og Pol Pot hadde makten. Fra 1975 til 1979 ble nærmere en ¼ av befolkningen tatt av dage.

Hva skulle til for å bli drept? Alt som kunne minne om vestlig påvirkning, utdannelse, språkkunnskaper. Å ha briller vitnet om høyere utdanning og var nok til å bli vurdert til å være en trussel mot det nye Kambodsja. Fangene her ble torturert hver dag, de som døde i fengselet ble begravet her resten ble sendt til Killing Fields i Choueng Ek.

Killing Fields ligger rett utenfor Phnom Penh. Omgivelsene er nå grønne og fredlige og foruten turistene og barna som tigger utenfor inngjerdingen er det stort sett fuglekvitter å høre. Men, de 129 hullene etter massegraver bevitner det som skjedde her. 300 personer ble hver dag fraktet ut hit. De aller fleste ble drept samme dag hvis kapasiteten tillot det. Likvideringen skjedde ved å bli slått i hodet med en trestokk eller ved at hodet ble slått mot et tre. Kuler var dyrt ble benyttet med omhu.

Disse fire årene er en del av Kambodsjas historie både i tiden før og etter var det ikke fred i landet. Det er sterkt å oppleve et nasjon som har opplevd så mye tristhet så nylig. Historien lever fortsatt og i gatene ser du landmineofre som har fått svidd av seg ansiktet eller som mangler armer eller bein.

Landet er preget av kontraster. På den ene siden har du fine biler og rikdom og den andre siden fattigdom og barn som klynger seg om deg og tigger om penger, mat eller vann. Du har mødre som står utenfor butikken med en gråtende baby og en tom melkeflaske til tider på døgnet hvor babyen burde sovet istedet.

Til tross for sin triste historie er det et folk med livsglede, humor og godt humør. Og engelskkunnskapene er utvilsomt de beste av de landene jeg har vært i her i Sørøst-Asia.

Etter de sterke opplevelsene dro vi til Seeing Hand Massage. Dette er et massasjesenter som sysselsetter blinde og er regnet for å være den beste massasjen du kan få i Kambodsja. For en time betalte vi 6 dollar hver. Deilig!

Om kvelden dro vi i å spiste på en non-profit restaurant hvor hvor pengene gikk til et barnehjem for ca 29 hjemløse barn. Barna hadde mistet en eller begge foreldrene sine, hovedsakelig på grunn av landminer eller AIDS. Noen hadde moren sin men hun hadde ikke råd til å forsørge alle barna og måtte gi fra seg noen. Den yngste som var i underkant av et år gammel ble funnet i en kurv plassert utenfor restauranten. Barna får undervisning og hver lørdag og mandag opptrer de i restauranten. På søndager har de fri fra skolen og det er mulig å besøke dem.

En dag i Phnom Penh og vi var klare for å forlate byen. Her var det folk, biler og mopeder alle steder og som så mange andre store byer i Asia, litt overveldende!

Kambodsja var et av landene jeg gledet meg mest til på forhånd. Det var mange av sidene i southeast asia-boka fra Lonely Planet som fikk seg en brett når jeg leste om landet, og utfra dette kunne jeg reist der lenger enn de 15 dagene jeg hadde til rådighet. Jeg fikk tid til å besøke Phnom Penh, Siem Reap og Sihanoukville.

Men, skulle gjerne sett områdene i nordøst som består av nasjonalpark med vulkaner eller Krati litt lenger sør og se Irrawaddy-delfiner. Sørvest for Siem Reap ligger Battambang som har et bambustog som du - hvis du har tålmodigheten og ikke har noe imot å reise ukomfortabelt kan reise med tilbake til hovedstaden. Landet er litt krevende å reise i da nesten uansett hvor du skal går turen via Phnom Penh. Så ting tar tid og turen forløper ikke alltid slik du får informasjon om. Det fikk vi raskt erfare!

Planen var å dra fra Don Det og direkte til Siem Reap som er mest kjent for et av verdens syv underverker, Angkor Wat. Mira og jeg booket billett. Vi skulle ha en overnatting i Kompong Thom på veien og reiseplanen hørtes lang men grei ut. Kambodsja here we come. Vi dro kl. 08 om morgenen og etter formalitetene på grensa var vi berettiget 30 dagers opphold i landet.

Etter vi hadde krysset grensa skulle vi få en VIP-buss. Dette viste seg å være en minivan uten A/C som ble fylt til randen med sekker, mennesker og et par sko som ufrivillig tiltrakk seg all oppmerksomhet. Opp med vinduet folkens! Vår venn fra Korea var så heldig at han fikk sitte midt mellom to seter mesteparten av veien. Gjengangeren for denne turen var stort sett at ingen kom seg dit de egentlig skulle. Mira, Lucas (fra Tyskland) og jeg havnet i Phnom Penh da det ikke gikk noen buss til den byen vi egentlig skulle den dagen. Den hadde havarert eller så var det noe de fant på.

Vi ankom hovedstaden Phnom Penh klokken 21 om kvelden og det hadde vært et regnskyll av dimensjoner. Vannet sto i gatene og i luften lå eimen fra søpla som fløt rundt i gatene. Hva er vitsen med at 4,8 millioner nordmenn resirkulerer når 15 millioner mennesker i Cambodsja kaster fra seg søpla på gata? Er det da vi må gjemme oss bak uttrykket “Alle monner drar, sa musa og pisset i havet?”

Det som skulle vært 9,5 timer på en VIP-buss med A/C ble altså til 13,5 time i en minivan uten A/C og med tåfislukt. Jeg drømte om et fem-stjerners hotell. Sukk!!! Busselskapet hadde selvfølgelig en “samarbeidsavtale” med et billig hotell i backbacker-området som de kjørte oss til. Trøtte og slitne backpackere sier gjerne ja i stedet for å gå ut å lete etter ett annet sted. God business for dem. Men, her var avviket for stort at det var mulig for meg å akseptere. Rommet minnet mer om en fengselcelle uten dør til badet og med kraner som så ut som de skulle ramle ned fra veggen når som helst. Det sto i sterk kontrast til det fem-stjerners hotellet jeg drømte om. Det ble ikke noe femstjerners men vi fant da noe rent og akseptabelt like ved.

Som jeg har nevnt tidligere er Kambodsja favoritten i Sørøst-Asia så langt, men det kan trygt sies at det ikke var kjærlighet ved første blikk.

Don Det er en del av Si Phan Don (De 4000 øyer) som ligger i Mekong-elven helt sør i Laos. Kun en kort kjøretur fra grensa til Kambodsja.

Vi hadde fremforhandlet et meget bra avtale på å komme oss fra Bolaven Plateau med innlagt sightseeing av noen fine fosser på veien. Vi kom til Nang Song for å ta ferja ut på ettermiddagen. Vi ble stuet om bord i en smal longtailbåt - utrolig at vi ikke sank. Vi gikk i land på en liten strand med mer dopa enn fulle folk og jeg var litt skeptisk på om dette var et blivende sted.

Øya har elektrisitet fra 18 -23 om kvelden. Bostedene var i hovedsak bungalower ut mot vannet og noen hotell i “sentrum“ som i hovedsak var en gate. Vi bodde i en enkel bungalow, selvfølgelig uten strøm og med delt bad med kald dusj. Lo så jeg grein når jeg sto i dusjen og kunne høre en gris grynte rett på andre siden av veggen og en hane gale noen meter lenger bort. Luksusbehovet begynte å gjøre seg litt gjeldene etter tre dager her, men med en pris på to dollar per natt kan hadde det en positiv innvirkning på budsjettet.

Jeg må nevne Australieren som hadde et bakeri på øya. Han hadde ferske nydelige rundstykker hver dag og første gangen vi møtte han var når han var ute på sin postmannsrute med sykkelen sin til bungalowene med en kasse med kaker og rundstykker for salg. Vi prøvde alle sammen og gulrotkaka er kjempegod. Tips til de som vil reise til Don Det.

Hvis jeg skal kategorisere Laos er det et naturparadis som er mye mindre masete enn flere av de øvrige landene i Sørøst- Asia. Et deilig avbrekk!

Vi leide sykler og syklet ut til Tat Somphamit, en foss som lå på den noe større naboøya Don Khon. Utrolig flott natur. Vi kikket på fossen og etterpå dro vi til en sandstrand ved elven og badet i Mekong-elven. Helt på sømspissen kan du også se Irrawaddy-delfiner.

En annen dag leide vi kanoer og padlet så svetten rant motstrøms for å komme oss inniblant noen av de 4000 øyene. Skal nok ikke padle for lenge før det kunne bli vanskelig å finne veien hjem for det ser ganske likt ut med små grønne øyer rundt deg på alle kanter. Regntiden var på gang så hver dag regnet det en bra skur.Så vi måtte råpadle hjem igjen for vi anså ikke Mekong-elven som et bra sted å være når tordenværet buldret og lynet lyste opp hele himmelen.

Det var det ikke mye annet å gjøre på de regnfylte kveldene enn spise middag, beundre naturkreftene og henge på en av barene i byen og spille idiot (eller shithead som det heter på engelsk).

SÃ¥ var datoen 1. mai og dagene i Laos var over.

Hei godtfolk! Det har til tider vært etterlyst noen bilder fra Asia-turen. Nå har jeg kommet igang med å laste opp bilder. Vietnam, Kambodsja og Laos er nå publisert og her er lenke til bildene.

Inger, tusen takk for koselig hilsen i gjesteboka. Godt å høre at Shira nå har kommet over sjalusien og har akseptert sin lille kompis. Fortsatt navnløs?

I dag fikk jeg en overraskelse naar jeg kom inn paa hjemmesia mi. Mens jeg er ute aa flakser rundt i verden sitter Nina - designansvarlig og Frode - tekninsk ansvarlig hjemme aa slaver for at sia mi skal ta seg best mulig ut. Tusen tusen takk skal dere ha, det var en super bursdagsgave!!! Ditta ble kjempefint og akkurat slik brunfarge jeg ville ha. Macher lua - noe som selvfoelgelig er veldig veldig viktig. Konge!! Gla ti dekk..

Ogsaa tusen takk for hilsner i anledning min 29-aarsdag. Dagen ble feiret med en gjeng andre reiselystne paa stranda i Sihanoukville (sliter litt med staving av bynavnet, men det der saa faktisk ganske riktig ut...) Dagen startet ganske kjipt da mobilen min ble stjaalet. Sannsynligvis av en liten gutt med gul t-skjorte som i tillegg fikk resten av pizzaen min. Han fikk hvertfall en fin dag! Men, Mira og Daniel sto paa for aa gjore dagen bra igjen, vi var 11 stykker som koste oss med middag, spilte biljard og danset ut i de smaa timer (det var lenge siden det). Koselig!

Jeg blir naa her frem til jeg tar bussen til Vietnam paa torsdag. Fredag starter en 15 dagers gruppetur med Intrepid fra Saigon til Hanoi. Det vil komme en bloggpost om Kambodsja, mitt favorittland i Soeroest Asia saa langt!

Ta vare paa dere selv alle sammen!

Så sto jeg der å ventet på transport til nattbussen til Pakse. Jeg skulle møte opp klokka 19. Jeg ventet, og ventet - begynner å bli ganske god til å vente nå - og 1945 kom det et vrak av en tuk tuk-bil med sekker som tøt ut og med kun ståplasser tilgjengelig. Ble en smule skeptisk på hva jeg kunne vente meg av nattbussen. På busstasjonen blir vi vist til en disco-lignende buss med påskriften King of Bus på frontruta. Let the journey begin!

Når jeg skulle inn på bussen sto det en mann i døra og delte ut poser. Spyposer, tenkte jeg med turen fra Luang Prabang friskt i minne. Så, så jeg at alle puttet skoa sine ned i den og jeg ble veldig glad. Inne i bussen var det en midtgang som det ikke var mulig å bevege seg noe annet enn sidelengs og på hver side var det dobbeltsenger på størrelse med en enkeltseng i to etasjer. Jeg klatret opp til mitt lille krypinn og gleden ble større og større da det så ut til at jeg skulle få senga for meg selv. Lykken brast 20 minutter ut i bussturen da ei jente kravlet opp i senga. Hun var heldigvis bitteliten men det ville vel være løgn å si at det var veldig komfortabelt, siden senga ikke var særlig mye lenger en 165 cm og ikke hadde noen senge-hest som holdt deg igjen hvis du skulle komme litt vel nærme kanten.

Etter 10 timer var vi fremme i Pakse og vi dro en gjeng for å finne et sted å bo, men siden det var tidlig på morgenen var det ingen rom på gjestehuset. Da fikk vi en idè, vi drar til Bovalean Platau i stedet. Vi traff en tuk tuk-sjåfør som også hadde minivan og han var glad for litt business og kjørte oss de to timene opp til en liten landsby som heter Tatlo.

Her fant vi noen bungalower med enkel standard og gekkoer på badet. Det har jeg nå lært at er positivt da gekkoen verdsetter en myggstek til middagsmat. Her var nok et eksempel på den fine naturen i Laos. Vi gikk en tur i skogen og utforsket elven med en liten svømmetur. Kvelden tilbrakte vi rundt et solid trebord hvor vi spilte idiot i timesvis.

Dagen etter hadde vi ordnet et avtale med minivan-sjåføren vår om å ta oss med på sightseeing til to av fossene i nærheten før han kjørte oss ned til Nansong hvor vi tok ferjen ut til Don Det som er en del av Si Phan Don - som betyr de 4000 øyer. Dette har ord på seg for å være et av verdens mest unike steder.

Helt ærlig vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke eller nevne om denne byen siden jeg egentlig ikke så så mye av den. Vientiane ble stedet for restitusjon tre dager på en ufrivillig slankekur som startet i Vang Vieng. Det begrenset entusiasmen for nye opplevelser litt. Måtte skjemme meg bort litt med en times fotmassasje og etterpå fikk jeg en fantastisk te som ble det store vendepunktet i restitusjonen. Så var jeg klar for å reise videre sørover med nattbuss til Pakse.

Jeg reiste fra Luang Prabang tidlig om morgenen og skulle med VIP-bussen til Vang Vieng en busstur på cirka fem timer. Hvilken tur, det var ikke et sted på veien hvor det ikke var en sving og det var bare å holde seg fast i de håndtakene og armlenene som var. Veien gjennom Snertingdar’n blir som rett strekke å regne etter dette. Spyposer ble delt ut, og benyttet, så det ble en god eim etter hvert. Jeg pleier ikke å bli bilsyk men kjente at det begynte å nærme seg en grense her. Kan hvertfall skrive under på at veiene nord i Laos er ganske røffe.

Etter en lunsjstopp var vi fremme i Vang Vieng. Det er en liten by og et yndet sted for backpackere - gjerne i yngre alderssegment. Den mest populære attraksjonen her er tubing på Nong Som-elva. Det kan vel best beskrives som en akefest på vann. Du leier en gummiering og transporteres 3-4 kilometer opp i elva. Her starter en bar til bar-runde nedover elva til party-øya i byen. På barene kan du slenge deg ut med tau og virkelig leve ut behovet for å leke Tarzan, eller du kan prøve en hoppsklie. Og, diskomusikken toner utover naturskjønne omgivelser.

Men i byen er det stille, her er det mest de velkjente stemmen fra Friends akkompagnert av latterboksen å høre. For her går det Friends-episoder hele dagen. Altså et litt snodig sted og som jeg kanskje burde vært for ti år siden.

På busstasjonen i Vang Vieng ble jeg kjent med et engelsk/canadisk par og vi dro på hotelljakt sammen og ble naboer på et hotell med glimrende utsikt utover fjellene og elva. Litt mange maur men ellers god standard.

Hvis du går i mot strømmen og er oppe tidlig om morgenen kan du få så mye stillhet du bare vil. Torsdag som var vår eneste hele dag der, bestemte oss for å stå opp tidlig å dra på sykkeltur. Og, naturen rundt Vang Vieng er helt fantastisk, med runde fjell som ruver som dekkes av et lett tåkelag på grunn av den fuktige luften. Det er mange grotter du kan besøke. Vi valgte å dra til den som var lengst unna, som også kunne by på en blå lagune. Her fikk vi faktisk et bad som virkelig føltes forfriskende. Etterpå, klatret vi de bratte trappene opp til grotten oppe i fjellsiden.

Etter lunsj valgte vi å prøve oss på en tubing-tur vi også. Det er rett før regntiden nå og elva er på sitt laveste så det var ikke alt for mye hjelp for å komme seg nedover elva. Så med ei bøtte med whisky og cola rodde vi oss nedover og observerte party-folket.

Dagen etter dro videre til Laos’ hovedstad, Vientaine. 3,5 times busstur sørover fra Vang Vieng.