Det var kontrast og bevege seg over grensa fra det fattigste til det rikeste landet i Sør-Amerika. Der og da var det som å komme til paradis. Bare gleden over å se svart nylagt asfalt var utrolig for 16 slitne reisedeltakere og vi følte nesten av vi var tilbake i Europa en tur allerede.
Første stopp var San Pedro de Atacama en liten by som ligger like i nærheten av grensen til Boliva. Her tilbragte vi tre dager hvor vi for det meste slappet av i hengkøyene i hagen på hostelet vi bodde på. Utrolig deilig! Byen minnet meg litt om Kardemommeby og er utgangspunktet for utflukter til "Valley of the moon", et observatorium og Atacama-ørkenen som kan tilby naturopplevelser til å gråte av (ifølge salgsmannen vi snakket med på turistkontoret). Vi får håpe det var tårer av glede;)
Deretter gikk turen til La Serena som er en litt posh strandby hvor vi egentlig ikke gjorde så mye annet enn å slappe av en dag på standa og dra til et obervatorie for å se på stjernene og fullmånen på kvelden. Her kunne vi se den klareste stjernehimmelen i verden (ifølge guiden vår) og vi kunne ikke nekte på det. Vi fikk se Venus og noen måner, Jupiter og enda flere måner. Syvstjerna, Orion, tyren og væren (på hodet), sothern cross og det falske southern cross. Det var en skikkelig bra kveld! Ellers er det moro å nevne gleden vi alle hadde ved å finne et skikkelig supermarked som hadde alt mulig, Der gikk vi måpende rundt og strålte som soler og sa: "Look, they have... and look they have.. Sandra, Stefan og jeg var i ekstase med vår sandwich med grillet kylling, tomat, agurk, majones og avokado. (Avokadoene her er helt utrolige).
Sååååå, Santiago! Que pura vida. Det var så digg å tilbringe nesten en uke på ett sted. Santiago var en utrolig avslappende og fredelig by til tross for sine cirka seks millioner innbyggere. Dette var "final destination" for GAP-turen. Turen med Lee, Tom, Amanda, Gill, Adrian, Mary, James, Matt, Steve, Stefan, Sandra, Dominique, Jasmin og Gina var over. Det ble avsluttet med en skikkelig fest og det har vært et eventyr. Men, jeg drar nok ikke på gruppetur i mer en 40 dager igjen. Utrolig hyggelig å reise i en gruppe men man mister friheten til å kunne være litt lenger (eller kortere) et sted hvis en ønsker det.
17. januar kom Cecilie til Santiago og et nytt kapittlel på reisen kunne starte: Cecilie og Ragnhild på tur i Chile, Argentina og Brasil!
Hei godtfolk!
Lenge siden jeg har vært her nå, fikk en opplevelsesoverdose og har tilbragt den siste måneden i terapi...Men nå vil jeg ønske alle venner, familie og kjente en riktig god jul (på etterskudd), strålende romjul og en fantastisk nyttårsfeiring!
NÃ¥ er Bolivia og Chile tilbakelagt og vi befinner oss i Buenos Aires i Argentina.
Bolivia var litt av et eventyr med fantastisk natur og relativt dårlig (formulerer meg litt pent her) infrastruktur. Vi så James Bond filmen i Santiago og verden har blitt lurt - den svarte fine asfalten på filmen som liksom skulle være i Bolivia? No no no.. filmtriks... Stjernene ville ikke dit så den ble filmet i Chile.
Jeg kommer aldri til å glemme nattbuss-turen fra Cochabamba til Sucre. Det var et 10-12 timers mareritt med svingete grus- og rullesteinsvei i en buss med varmeapparat ved beina som var på fullt til tross for varmegrader ute. De to flaskene med rom som vi hadde kost oss med for å feire Amandas bursdag rullet frem og tilbake og slo i hverandre hvert femte sekund. Da var jeg bli' gitt! Vi stoppet i en bitteliten by i 02-tiden og humøret kom litt opp igjen da vi stakk innom det lokale diskoteket hvor det første vi så var ei dame av urbefolkningen med sedvanlig ullskjørt og hatt og tre som danset med en legendarisk dansstil til forveksling lik Mr. Bean. En kar bød oss "chicha" (maisøl) fra ei ti liters plastikkbøtte og en felles drikkekopp. Når vi ikke ville ha spurtet han inn på kjøkkenet og hentet øl istedet så han ville gjerne ha oss med på festen hvertfall.
Selv om Bolivia var et slitsomt land å reise i så har det mye å by på av utrolig flott natur, fantastiske Salar de Uyuni med saltørken, syvfargede fjell samt grønne- og røde laguner med flamingoer. Fantastisk sted! Sucre var en fin by som kunne by på mye utendørsaktiviteter så her ble det utendørsklatring for første gang. La Paz var litt sånn som jeg hadde sett for meg Sør-Amerika med masse folk og biler som tuter og kjører overalt - helt kaos. La Paz ble litt stedet for farlige aktiviterer. Det sto mellom å dra til San Pedro-fengselet i byen. Et fengsel som fungerer som et eget samfunn. Du må betale for å komme inn når du blir sendt dit som fange, kjøpe din egen celle eller hvis du har råd kan du kjøpe flere slik at du kan starte din egen butikk eller restaurant. Alt koster og alt er lov for å skaffe seg penger. Så fengselet har blitt en turistattraksjon da du selvfølgelig kan betale deg inn og få en guidet tur med en av fangene. Vil du vite mer om dette bisarre fengselet kan jeg anbefale "Marching Powder" av Rusty Young. Den handler om engelskmannen Thomas McFadden som tilbragte nesten seks år i fengselet og som startet med guidede turer på innsiden. Boka fengslet (oooo ordspill) meg og beskrev det så godt at jeg ikke følte noe behov for å dra dit.
Så, jeg syklet "Deathroad" istedet. "3 345 meters of vertical decent in over 64 kms of downhill madness". Det var artig men det var faktisk nesten skumlere å kjøre tilbake samme vei i bil. På veien ned hadde vi nok med å holde blikket på veien på turen nedover.
Bolivia var stedet hvor jeg kjente at 40 dager i en gruppe er lenge og at det har blitt så mange opplevelser at det skal mer enn en liten vulkan til for å imponere meg. Og jeg hadde også en skikkelig bølge av hjemlengsel. Men det skal gå litt opp og ned - det betyr bare at man lever!
Da har jeg vært ute en tur, spist litt og sett en dokumentarfilm om sølvgruvene i verdens høyestliggende by, Potosi. (4.300 meter over havet. Det var en sterk opplevelse, vi fulgte to gutter på 12 og 14 år som er blandt de 800 barna som er tvunget til å jobbe i minene for å forsørge familien og kunne gå på skole. De fleste av disse barna vil aldri komme til å jobbe noe annet sted og de fleste gruvearbeiderne dør i en alder av 35-40 år. Filmen traff meg rett i hjerterota så det tar litt tid å summe seg. Vi skal reise til Potosi i morgen og vi vil kunne besøke gruvene i "fjellet som spiser menn". Gruvene hittil har krevd nærmere 8 millioner menneskeliv.
Men, nå skal jeg skru om tuner'n og ta dere med til Titicaca-sjøen. Etter et par dagers restitusjon i Cusco dro vi til Puno som er en liten peruviansk havneby ved Titicaca-sjøen. Her skulle vi reise med båt ut til tre av øyene og natten skulle tilbringes på Isla Amantani, hjemme hos lokale familier. Her skulle vi få spise sammen men familien, kles opp i lokale klesdrakter og tas med på det lokale "discoteket" for å lære lokal dans.
Først ble vi fraktet med tuk-tuker ned til havna hvor vi gjorde de siste innkjøpene til familiene. Det er vanlig å ha med en liten gave til familen til besøket. Gjerne matvarer som pasta, ris, hermetikk. Kjøtt er en luksusgode som de kun spiser ved spesielle anledninger, så jeg valgt å kjøpe hermetiske pølser og pasta.
Vi kom ombord på den lille båten vår og forskrekkelsen var å lese i alles ansikter når en liten gutt som ikke så ut til å være særlig eldre enn 10 år var kapteinen vår. Guiden vår kunne forsikre oss om at han var 12 år. Nå var det ikke akkurat noen speed-båt vi hadde men læll da gut. Har var nok mest med som hjelpegutt for det var en annen kar som tok over etterhvert.
Første stopp på vår ferd på verdens høyestliggende sjø...mye verdens høyestliggende ditt og datt på denne turen føler jeg...3.800 m.o.h var Taquile Island. 3 og en halv times båttur fra Puno. Her hadde vi en 45 minutters spasertur inn til sentrum på øya, og dæven som vi pustet og peste de bratte bakkene opp fra båten. Ikke kunne vi skjønne at vi hadde gått Inka-trail noen dager før. Akkurat som du aldri blir vant til denna høyden og det kan være litt frustrerende til tider.
Taquile Island har 3.000 innbyggere og er delt i ulike samfunn. De som ønsker å gifte seg skal bo sammen i 1-2 år før de gifter seg. Da kan de velge om de fortsatt ønsker å være sammen og forplikte seg gjennom ekteskap. Et viktig kriterie hvis de ikke ønsker å gifte seg var da å ikke bli "smelde på tjokka". Guiden kunne fortelle oss at 9 av 10 forhold endte med bryllup for det ble som regel barn av det.
Luer var et viktig stikkord på øya. Det var luer for single menn, gifte menn, ledere og barn. Hvert andre år blir det valgt ny leder for hvert av samfunnene for øya. Dette skjer gjennom offentlige valg med håndsopprekning. Ledere har møte på toreget hver dag. Guiden kunne fortelle oss at steinstien rundt øya (tre kilometer) ble bygget i løpet av 3 måneder og 2000 av 3000 innbyggere på øya deltok i arbeidet for det var forventet at alle skulle bidra til fellesskapet. De har tre klare leveregler: Ikke vær lat, ikke stjel og far ikke med løgn. På torget på øya kunne vi også finne et skilt som viste avstanden til ulike steder rundt om i verden.
Etter lunsj gikk veien ned de 500 trappetrinnene tilbake til båten og vi vendte nesa mot Isla Amantani hvor vi skulle treffe familien vår. Jeg kjente at det kilte litt i magen før vi skulle treffe familien. Vi ble delt opp slik at vi bodde to eller tre stykker hos hver familie og der skulle vi inngå som en del av familien. Australske Gill og amerikanske Amanda var "mis hermanas" og vi ble hentet av vår nye søster Joanna på kaia. De 5.000 innbyggerne på øya snakker i hovedsak Quecha, kunne spansk men lite eller ingen engelsk. Da vi kom opp til huset fikk vi et rom med en takhøyde på i underkant av to meter og vi måtte bøye oss ned når vi skulle inn døra. Vi møtte dag moren vår, Andrea. Hun hadde med masse alpakka-luer og vi satt på gårdsplassen og strikket litt sammen. Hun viste tommelen hvor halve neglen var borte på grunn av all strikkingen. Vi møtte også vår bror, som hadde et litt uvanlig navn men det var noe sånt som "Mahr". Han hadde to gossine unger på 3 og 1 år som het Fernando og Linda. Han var helt klart den mest utadvente i familien.
Det ble en kort stopp her før vår nye søster tok oss med opp til fotballbanen. Var vel ikke vond og be når tilbudet om å få spille fotball på 4.000 meters høyde kom. Fotballbanen var av betong med et skummelt hull på midten og fotballen var ei lefse men alikevel var det helt konge! Vi spilte mot en av de andre GAP-gruppene og vi slo dem 8-7 eller noe slikt til slutt. Gikk litt bananas, scorte hat-trick og ble smelt i betongen flere ganger så to vonde håndflater, en ganske blå legg og en kul i panna var status etter to timers kamp. Satte pris på at de ikke gikk til noe mindre fordi jeg var jente da. Det var gør-artig men glemte at fortsatt var det viktigste av dagen igjen. Middag med familien, kles opp og til dans!
Vi dro tilbake til hjemmet vårt og der ble vi servert middag. Det var en pussig opplevelse. Hadde forventet at vi skulle sitte sammen å spise og snakke sammen, men nei. Vi fikk plassen ved bordet og helt i andre enden av rommet ved peisen på kjøkkenet satt familien og for å være ærlig så virket det som de egentlig kunne tenkt seg at vi ikke var der. Snodig opplevelse, men vi snakket da litt om katten og hva den likte å spise. Ingen tvil om samtaleevnene har sine begrensninger når felles språk ikke er helt på plass, men armer og bein er da til for å brukes.
Vi svinset tilbake på rommet og ventet (som tre småjinter). Etter en stund kom mor for å kle oss opp med bluse, dobbelt skjørt og et bredt belte som ble strammet godt rundt livet. Det var ikke så helt ulikt følelsen det er å ha på seg bunaden etter en har spist et par skiver svinesteik (kun et eksempel) for mye. Bortsett fra at skjørtet var knekort og ut fra skjørtet stakk ulvang-stillongsen og fjellskoa. Det var noe med fasongen som ikke var veldig flatterende men jeg syntes beltet var fint da. Over hodet fikk vi et digert sjal. Rakk ikke å ordne håret engang før vi måtte forte oss opp til festen. Her fikk vi høre lokal musikke og se og prøve lokal dans. Den minnet litt om fox-trot fra danseskolen bare mye enklere, kanskje mer rytmedans når jeg tenker meg om. Dansingen besto av mye flørting og hopping og spretting rundt. Var litt gossint da.
Etter kanskje maks en time gikk vi hjemover igjen, under en fantastisk stjernehimmel. Og, jeg tror jeg hadde den beste nattesøvnen jeg har hatt på hele turen. Morgenen etter spiste vi frokost mens moren vår, Andrea satt ved komfyren og sa svært lite. De andre kom ikke før vi var ferdige, så var det farvel og søsteren vår fulgte oss ned til båten. Fikk henne til å fortelle litt om drakten sin på veien ned, hun hadde da på seg drakten for turisme men hun hadde utallige fargekombinasjoner og beltene på kjolene var forskjellige fra familie til familie.
Jeg synes det var moro å oppleve dette, men jeg følte hele veien at de heller bare kunne tenkt seg pengene vi betalte for å være der og at de bare gjennomførte det fordi de måtte. Så jeg var litt skuffet, men det kunne jo også skyldes at jeg hadde ganske høye forventninger i utgangspunktet.
På veien til Islas Flotantes de Uros - de flytende øyene hadde vi et liten stopp hvor Stefan, Lee og Tom tok seg en svømmetur. Det vil si hoppet uti sjøen og svømte tilbake til båten. 13-14 grader. Brr! De flytende øyene var en helt unik opplevelse. Det var her vi skulle tilbragt en natt. Øyene hadde sin opprinnelse for 600 år siden da lokalbefolkningen fryktet spanjolene og etablerte øyene for å beskytte seg. Per i dag består øysamfunnet av 42 øyer med 10-15 familier på hver øy. Hver øy er 3-5 meter tykk og er festet til bunnen, når en øy er ferdig har den en levetid på 50 til 70 år og krever vedlikehold hver 10-15 dag for å holde øya flytende. Øyene er beskyttet av regjeringen og folkene som bor på øyene betaler ingen skatter. Hvis noen blir lei av familien sin og vil lage seg sin egen øy kan de gjøre det og de kan også flytte øya si hvis de ønsker det. Men, det er kun de som er født og oppvokst på øyene som kan etablere nye øyer. Det hele var ganske surrealistisk!
Bilder fra denne turen kommer etterhvert:)
Nå hår jeg endelig fått benket meg på hotellrommet for å oppdatere bloggen. Først må jeg få si tusen takk for alle hilsner jeg får både i gjesteboka og på facebook. Setter utrolig pris på å høre fra dere! Jeg har litt oppdatering å gjøre nå - jeg må fortelle dere om Inca-trail og Machu Picchu, hjemmebesøk på Titicaca-sjøen, La Paz og sykkeltur på Death Road og den utrolige nattbuss-turen fra Cochabamba til Sucre...
Inca trail og Machu Picchu - 17. - 20. November
Inca-trail og Machu Picchu var definitivt en av tingene jeg hadde høye forventninger til på ferden fra Lima til Santiago. Må si at det var litt nedtur når det plutselig, etter fire dager oppi i fjellene, var over. Og dette var til tross for at det var like mange dager uten en dusj og med overnatting i telt. Fjellgeit-dagene var utvilsomt en hardere tur en jeg hadde regnet med, det er ikke bare å sprinte opp til fjelltoppene på 3500 - 4000 meters høyde gitt. Ikke at jeg sprinter opp noen som helst slags bakke uten at jeg peser som en hvalross etterpå da men. Uansett, jeg er stolt over å ha turen godt dokumentert med stempel i passet fra hvert sjekkpunkt.
Vi tilbragte et par dager i Cusco for å bli vant med høyden. Byen kommer høyt opp på listen over favorittbyer i Peru. Skal du reise dit ta en lunsj på Jack's Cafe. Fantastisk god mat og posjoner som gjør "doggybægg" til en selvfølge Jum jum. Utelivet forøvrig var det heller ikke noe å utsette på, vi gjorde vel stort sett som vi ville og innkasterne heiv praktisk talt gratis drinker etter oss. De som ville danse på baren gjorde det, gjerne hele kvelden og kunne du tenke deg å jobbe i baren, ja så gjorde du det. Ikke mange steder i verden du kan ha en helaften på byen med middag og drinker for 100 kroner. Kommer jo til å få sjokk å gå inn i en depresjon over prisnivået hjemme når jeg er tilbake. Ellers ble jeg godt kjent i sentrum og fikk testet spanskkunnskapene da kameraet mitt kapitulere dagen før starten på Inca-trail. Det var litt krise. Men det var ikke annet å gjøre enn å se om det lot seg fikse, tok bare 10 minutter å forklare at det var kameraet og ikke minnebrikken som var problemet. He he.. Jeg fant en reperatør men de kunne ikke fikse det så da var det ut å fikse nytt kamera. Pruting er min nye yndlingshobby, men kameradama var stri og jeg var i knipe så det var ikke mye å hente der. Elisabeth, det er forøvrig samme kamera som du kjøpte i Quito, bare gullversjonen. Høres jalla ut men det er ikke så flashy altså!
Cusco hadde nok vært enda hyggeligere uten de 356 massasje-damene som løp etter enhver turist for å tilby "the best massasche".
Kvelden før vi startet Inka-trail reiste vi til Ollantaytambo (hvorfor ha enkle navn når vi kan han noen som er helt umulig å huske??) hvor vi overnattet før vi startet ferden på KM82. Stedet har sitt navn av den enkle grunn at det ligger 82 kilometer fra Cusco. Dette er oppstartspunktet for den 47 kilometer lange spaserturen i inkaenes fotspor til Machu Picchu.
Vi ankom parkeringsplassen og nesten før bussen hadde stanset sto en "bønsj" av selgerne klare og ventet på at vi skulle komme ut. Hmmm.. slik der er å være popstjerne? Det var vann, stokker, tørkler, hatter, sjokolade og er nok de mest standhaftige selgerne så langt. Snakker om å ikke ta “no gracias†for et "no gracias". Det var ganske deilig å komme seg derfra, pg det eneste som ble kjøpt var en en vandrerstokk for det må man jo ha når man skal gå Inca-trail!
Hver dag er det 500 stykker som får lov å komme inn i nasjonalparken og starte Inca-trail. Dette inkluderer også bærere og guider. Gruppa vår besto av to guider, Rosie og Silver, 17 bærere, 2 kokker og oss 13 i gruppa. Bærerene har restriksjoner på å bære maks 20 kilo hver, noe som er helt sykt. Men, med både seriøse og useriøse aktører som tilbyr turer til Inca-trail hender det at de bærer en god del mer enn det også. Hver hadde vi lov til å ha med oss 6 kilo inkludert sovepose og madrass. Det vil si 3 kilo til overs. Fire dager - 3 KILO... Ja, det var en utfordring!! Selv trengte vi bare å bære en dagsekk med det nødvendige i løpet av dagen. Resten, alt utstyr og bagasje fraktet bærerne mellom overnattingsstedene. Alikevel tok det ikke lang tid før vi måtte trekke til siden og slippe lett spintende bærere forbi. Og når vi kom frem sto 13 vaskefatene fylt med varmt vann klare så vi kunne vaske oss på hendene før vi kunne gå inn i teltet og sette oss til ferdigdekket bord. Vi fikk servert de mest fantastisk tre-retters lunsjene hver eneste dag. Snakker om luksus-fjelltur!!! Helt utrolig.
Ruta vår frem til Machu Picchu var som følger:
Dag 1: Startet i 9-tiden på de12 kilometer fra KM 82 til Wayllabamba. Dette var en grei spasertur men med små smakebiter på hvva vi kunne vente oss de neste dagene. Når vi kom frem til campen fikk vi applaus av bærerne våre (for vi hadde jo gjort en strålende jobb...), teltene sto klare og vi fikk hvert vårt vaskevannsfat så vi kunne vaske oss på de utsatte stedene (som Randi pleier å si, og den synes jeg er så fin så den har jeg adoptert..) Rolig kveld med fantastisk utsikt og for ikke å nevne stjernehimmelen!!
Dag 2: 12 kilometer fra Wayllabamba over høyeste punkt, "Dead womans pass" på 4200 m.o.h. før vi rullet ned til 3.600 igjen for overnatting. "Dead woman's pass" har ingenting med død og elendighet å gjøre, kun at fjellformen ser ut som en død dame. Dette er det høyeste punktet og den tøffeste delen av turen så i gamledågåvær'n pleide inkaene å legge igjen takkegaver på toppen av fjellet som takk for at de hadde overlevd ferden. Jeg tok med en stein som jeg la igjen med mitt ønske for alle jeg bryr meg om. Jippi, vi var på toppen og da var det jo selvfølgelig bare "peanøtter" å komme seg ned igjen. Å nei du, det var tøft for knea - de dirret som aspelau da vi var fremme ved andre overnattingscamp. Dette går for å være turens tøffeste dag, men det er ganske individuelt. Den er tøff men samtidig er dag tre den lengste etappen med 16 kilometer og da har du i tillegg dagen før i beina allerede. Det ble en lang og kald natt med lite søvn før morgentrynet med gym-bagger under øynene ble vekket av våre guiders morgenfriske fjes i halv seks-tiden. Det var nesten irriterende...
Dag 3: Lengste strekke på 16 kilometer fra Paqaymayo til Wiñaywayna. De 13 fjellgeitene beveget seg over to fjellpass på 3850 og det andre husker jeg ikke hvor høyt var. Underveis gikk vi gjennom det såkalte Inka-flats som var et fint kupert terreng med nydelig natur. Dette var min favorittdel av turen, naturen var bare helt fantastisk, rød mose og ville busker som hadde et tåkelag som gjorde det hele helt mystisk og Ringenes Herre-aktig. Jeg tror jeg kunne tilbragt noen timer der med kamera. På veien ned fra andre fjellpass kom regnet. Det høljet ned så det var greit å ha med seg godt med vannavstøtende utstyr:). Med tanke på at det er regnsesongen nå så var vi veldig heldig med været. Regnet sluttet etterhvert og regnbuen viste seg på himmelen i bue fra et av fjellene som Machu Picchu befinner seg bak. Det var pent gitt! På kvelden kom vi frem til den mest avanserte campen. Her var det både bar og dusj, men det var tomt for håndklær og å dusje der var visst en ganske selsom opplevelse i følge en av mine reisekompanjonger. Så da var det bare å bære med seg møkka en dag til. Min teltkamerat Lee hadde en tøff tur. Hun skulle egentlig ha operert et skadet kne men det rakk hun ikke før hun skulle reise. Men, hun er en sta skotte så selv med mætt ta vondt i kneet kom hun seg over. Og om noen fikk bære sekken for henne?? Å nei du!!
Dag 4: De siste seks kilometerne fra Wiñaywayna frem til målet: Machu Picchu! For min del var dette det verste strekket. Det gikk ikke fort, når magen ikke hadde særlig lyst til å stå opp klokken 4 om morgenen eller gå noe som helst slags sted. Var litt synd på Frk. Fladsrud en liten stund, men da Machu Picchu endelig viste seg ved sungate så var det meste glemt.
Det kan brukes mange superlativer for å beskrive Machu Picchu. Det er storslått, det er utrolig at det var mulig å skape en by som rommet 600-700 mennesker, 2.400 meter over havet - gjemt inne blant fjellene. Å se arkitekturen og hvordan steinene ligger helt kloss intil hverandre, som et puslespill, var helt utrolig. Men bilder er nok den beste måten for å beskrive denne opplevelsen!
Hvis jeg skal få være litt kritisk så håper jeg at det blir lagt restriksjoner på hvor mange mennesker som får oppholde seg på Machu Picchu, for det var alt for mange etter min smak. Likte ikke å gå i kø på et slik fantastisk sted!. Gill, Tom og jeg fant oss et stille sted og lå å slappet av da vi plutselig blir overfalt av et helt følge av canadiske/amerikanske pensjonister og guiden deres. De nærmest gikk over oss og i det tragikomiske trodde jeg at jeg skulle le meg ihjel! Det var kaki, grått hår og krykker, det var nesten et under at de hadde kommet seg opp dit. Etter et 20 minutters foredrag fikk vi stedet vårt tilbake. Fantastisk. Disse hadde ikke gått inka-trail men tatt toget opp til Agua Caliente (varmt vann). Ca. 4000 mennesker besøker Machu Picchu hver dag.
Tips til andre Machu Picchu farere, hvis du har krefter til overs kan du ta turen opp til det andre fjellet. Bratt opp men det er visst en super utsikt men tror du da må være klar til å dra opp til på morgenen og at det er restriksjoner på å komme seg opp dit.
Førøvrig var det godt med en dusj og hvis det er noen gang slitin' i knea er en passende terminolgi så var det etter dette eventyret. Men, jeg må nok si at Galapagos fortsatt topper listen over fantastiske opplevelser!