Vi bestemte oss for å bli i Phnom Penh en ekstra dag istedet for å reise direkte til Siem Reap. Og denne dagen ble virkelig et av høydepunktene i Kambodsja eller kanskje for hele turen. Ikke for at alt var opplevelser til å bli glad av, men fordi det traff meg rett i hjertet. Det var to ting jeg ønsket å gjøre: Besøke Toul Sleng Museum og Killing Fields i Choeung Ek rett utenfor Phnom Penh.

Vi leide en tuk-tuk for hele dagen med en sjåfør som hadde “eat your eggs or I’ll break your legs” printet på t-skjorta si. Først dro vi til Toul Sleng Museum. Frem til 1975 var dette en ungdomsskole men ble omgjort til det største tortur-fengselet i Kambodsja av Pol Pot og Khmer Roughe da de kom til makten. Fengselet fikk navnet S-21.(Security Prison 21).

Vi gikk inn i de tidligere klasserommene som var omgjort til fengselceller. Rommene var store og inneholdt kun en stålseng, noen hadde treplanker i stedet for stål som “madrass”. Det var stenger for å feste føttene og en liten boks for naturens nødvendigheter. På veggene var det bilder av utsultede kropper lenket til sengene. Det var en atmosfære, så sterk, så trist at det var vanskelig å holde tårene tilbake. Rom etter rom var fylt med bilder av mennesker som ble torturert og drept her eller fraktet til Killing Fields i løpet av de 3 årene, 8 månedene og 20 dagene Khmer Roughe og Pol Pot hadde makten. Fra 1975 til 1979 ble nærmere en ¼ av befolkningen tatt av dage.

Hva skulle til for å bli drept? Alt som kunne minne om vestlig påvirkning, utdannelse, språkkunnskaper. Å ha briller vitnet om høyere utdanning og var nok til å bli vurdert til å være en trussel mot det nye Kambodsja. Fangene her ble torturert hver dag, de som døde i fengselet ble begravet her resten ble sendt til Killing Fields i Choueng Ek.

Killing Fields ligger rett utenfor Phnom Penh. Omgivelsene er nå grønne og fredlige og foruten turistene og barna som tigger utenfor inngjerdingen er det stort sett fuglekvitter å høre. Men, de 129 hullene etter massegraver bevitner det som skjedde her. 300 personer ble hver dag fraktet ut hit. De aller fleste ble drept samme dag hvis kapasiteten tillot det. Likvideringen skjedde ved å bli slått i hodet med en trestokk eller ved at hodet ble slått mot et tre. Kuler var dyrt ble benyttet med omhu.

Disse fire årene er en del av Kambodsjas historie både i tiden før og etter var det ikke fred i landet. Det er sterkt å oppleve et nasjon som har opplevd så mye tristhet så nylig. Historien lever fortsatt og i gatene ser du landmineofre som har fått svidd av seg ansiktet eller som mangler armer eller bein.

Landet er preget av kontraster. På den ene siden har du fine biler og rikdom og den andre siden fattigdom og barn som klynger seg om deg og tigger om penger, mat eller vann. Du har mødre som står utenfor butikken med en gråtende baby og en tom melkeflaske til tider på døgnet hvor babyen burde sovet istedet.

Til tross for sin triste historie er det et folk med livsglede, humor og godt humør. Og engelskkunnskapene er utvilsomt de beste av de landene jeg har vært i her i Sørøst-Asia.

Etter de sterke opplevelsene dro vi til Seeing Hand Massage. Dette er et massasjesenter som sysselsetter blinde og er regnet for å være den beste massasjen du kan få i Kambodsja. For en time betalte vi 6 dollar hver. Deilig!

Om kvelden dro vi i å spiste på en non-profit restaurant hvor hvor pengene gikk til et barnehjem for ca 29 hjemløse barn. Barna hadde mistet en eller begge foreldrene sine, hovedsakelig på grunn av landminer eller AIDS. Noen hadde moren sin men hun hadde ikke råd til å forsørge alle barna og måtte gi fra seg noen. Den yngste som var i underkant av et år gammel ble funnet i en kurv plassert utenfor restauranten. Barna får undervisning og hver lørdag og mandag opptrer de i restauranten. På søndager har de fri fra skolen og det er mulig å besøke dem.

En dag i Phnom Penh og vi var klare for å forlate byen. Her var det folk, biler og mopeder alle steder og som så mange andre store byer i Asia, litt overveldende!